Brunbiene Apis mellifera mellifera er tilpasset blomstene og trærne vi har i norsk natur, men besøker også en rekke kulturplanter. De er på jakt etter både nektar og pollen. Det siste bruker de til fôr til larvene. Det er oftest i hagen vi ser biene, i frukttrærne om våren og ellers i blomsterbedet. Men de er også avhengige av skogens trær der de blant annet finner propolis til å tette kuben med. Tilgang til skog gir trivsel og sunnhet hos brunbiene.
Tidligere var det mange som forvekslet bier og veps, men nå er det stadig flere som legger merke til biene og savner dem når de ikke er der. Det spesielle med brunbiene er at de er mørke også på bakkroppen og har brunlig hårkledning.
Før vi går videre, må vi nevne at det også er andre bie-raser eller underarter av honningbier i Norge. Det er krainere og Buckfast-bier som ble importert over en lengre periode på 1900-tallet. Krainer-biene Apis mellifera carnica, som stammer fra fjellområdene på Balkan og Østerrike, er også mørke, men har mer grå hårkledning og er litt slankere og mindre enn brunbiene. De gjennomgikk intensiv seleksjon og avl i Tyskland og Østerrike før de ble eksportert til Norge. Buckfast-biene er krysningsbier som er avlet etter en spesiell metode tatt i bruk av broder Adam i England. De har gule striper på bakkroppen etter italiener-biene som de delvis stammer fra. Også disse er litt mindre enn brunbiene.
En relativt stor kropp er en vanlig tilpasning hos dyr til kjølig klima preget av store sesongvariasjoner. Dette støtter noen gode egenskaper hos brunbiene, slik som hardførhet og nøysomhet. I tillegg bidrar det nok til større rekkevidde under trekk og paring. Dessuten gir større kropp bedre fly-egenskaper i sterk vind.
Brunbiene har et fordøyelsesenzym som gjør at de fordøyer lynghonning bedre enn de andre biene. Det gjør dem mer selvhjulpne ved overvintring, selv om det jo er vanlig å fjerne det meste av honningen også fra yngelrommet om høsten.
Brunbiene har levd og utviklet seg i Nord-Europa sammen med andre pollinerende insekter gjennom hundretusener av år, der siste akt er perioden siden siste istid. De fant sin naturlige nisje i et organismesamfunn som likner vårt. De har vært relativt lite gjenstand for avl og seleksjon fra menneskers side og er nok de som i størst grad har beholdt sine naturlige instinkter. Her kan nevnes at de er lite tilbøyelige til å røve. Gemyttet hos reine brunbier er også oftest godt. Når du nærmer deg kuben, møter de opp for å sjekke dine hensikter, og hvis du er snill – og ikke lukter altfor mye svette – blir biene også snille. Brunbiene har ikke den lengste tunga og overlater dermed blomstene med de dypeste nektariene til sine ville pollinator-kolleger: humler, solitære bier og flere.
Dette siste er også en god egenskap som gjør brunbiene velegnet, når vi prøver å tenke litt økologisk.
Når det gjelder sverming, viser brunbiene alt i alt stor variasjon. Men det ser ut til at vi har en østlig stamme i Norge med stort sett liten svermetendens, mens bier sør- og vestpå har lettere for å sverme. Stor variasjon betyr at det kan være mye å hente på å drive avl.
Brunbiene var nærmest enerådende i russisk og vest-europeisk birøkt gjennom middelalderen og fram til utpå 1800-tallet, men nå er situasjonen snudd på hodet. De langt fremavlede krainerne og Buckfast-biene har tatt over av flere grunner. For der første ble de introdusert som overlegne av eksperter, som vel hadde noen resultater å vise til. Skjønt norske forsøk ga små utslag. Mange ville i alle fall prøve de nye biene.
For det andre har det seg slik at mens krainere og Buckfast-bier er nokså nær beslektet, så skiller de seg relativt mye fra brunbiene genetisk. Krysninger mellom brunbier og de importerte rasene gir da lett dårlige og uregjerlige bier, selv om førstegangs-krysninger iblant kan være ganske produktive.
Det oppsto naturlig nok krysninger når andre raser ble importert til Norge. Brunbiene ble dermed for en stor del ødelagt som ren underart, nedvurdert og i sin tur erstattet med importerte bier, særlig hos yrkes-birøktere. Brunbiene regnes nå som utrydningstruet i Europa. Men Irland har holdt brunbiene i hevd, og Norge og Sverige har gode bestander. Norges Birøkterlag har drevet avl på brunbiene i mange tiår og søkt å ta vare på de gode egenskapene de har. Det har også NorBi-foreningen i Sverige og enkelte birøktere og birøkterlag i Skandinavia. Brunbiene har også fått støtte gjennom et nordisk nettverk opprettet av NordGen, det internasjonale nettverket SICAMM og nasjonale organisasjoner som vårt eget NBBL og britiske BIBBA.
I Norge har Landbruks- og matdepartementet i samarbeid med Norges Birøkterlag opprettet reinavlsområder for brunbiene både i sør, vest og øst.
Brunbiene verdsettes høyt i områder med godt lyngtrekk. Ellers er det særlig med tanke på birøkt i høyereliggende og nordlige områder, at brunbiene er en umistelig genetisk ressurs. I tillegg er de interessante for nærheten til sitt opprinnelige ville liv og dermed samspillet med ville pollinatorer.
