Nordbikonferansen I Ånge 18. Til 19 mars 2023 bød på mye som er interessant for oss naboer. Først fikk vi en oversikt over forholdene i de ulike regionene fra nord til sør. Her var det særlig to ting som har betydning for oss:
De har varroafrie brunbipopulasjoner på Holmøn nord i Bottenviken og i Västerbotten i Stensele og i Nordmaling, Åsele. Stensele er ikke så langt fra Mo i Rana. Agneta Jonsson driver birøkt og dronningavl der.
Det andre var at de nå skiller mellom to ulike populasjoner av brunbier i Sverige: «Jämtlandsbiene» og «Det nordiska biet». Det nordiska biet er den stammen som grunnleggeren av Projekt Nordbi, Ingvar Arvidsson, har stått i spissen for og drevet avl på i flere titalls år. Både vingeanalyser og DNA-analyser viser at disse er rene brunbier, og de er svært godlynte. Jämtlandsbiene er mer varierte når det gjelder vingeindekser, og kanskje ikke så rene over alt. Forkjemper for Jämtlandsbiene er Karl Drakenberg i Hammerdal nord for Østersund. Tidligere analyser av mitokondrie-DNA viste at disse skiller seg genetisk fra de andre brunbiene i Sverige. Ingvar Arvidsson hadde hentet avlsmateriale fra Jämtlandsbiene for berike sin egen avlsbestand, men resultatet ble forholdsvis sinte bier. Det diskuteres om man bør holde de to populasjonene hver for seg.
Det nordiska biet er vanlig fra nord til sør i Sverige. Men da jeg nevnte at brunbiene utgjør ca 10 prosent av honningbiene i Norge, ristet de svenske Nordbi-representantene på hodet og sa at det nok ikke var på langt nær så stor andel i Sverige. Vi kom til at brunbipopulasjonene i de to landene er nokså jevne, ca 4000 bifolk.
Sonja Leidenberger la fram resultatene av Interreg-prosjektet der de tre viktigste rasene i norden ble forsøkt sammenlignet. Forsøkene i Sverige viste at brunbiene var de som besøkte flest av de naturlig forekommende trær og blomster. De hadde størst variasjon av pollen fra svensk natur – som jo ligner norsk natur. Det ble også presentert andre resultater fra prosjektet, som at brunbidronene holdt seg ute lenger om kvelden enn buckfastdroner. Se: https://www.his.se/forskning/systembiologi/ekologisk-modellering/bistand-en-kartlaggning-av-egenskaperna-hos-nordiska-bin/ for flere resultater.
Natuscka Lee er forsker i mikrobiologi og molekylærbiologi. Hun presenterte sitt arbeid med pollenanalyse og trekkpanter og var interessert i å skrive en oppdatert versjon av «Den store biplanteboken». Hun ga også en praktisk oppsrift påhvordan vi selv kan foreta pollenanalyser av honningen, som jo er aktuelt når vi skal selge sortshonning. Databaser for pollen internasjonalt har: PalDat og The Global Pollen Project.
Fra Finland presenterte Markko Moyhonen avlsarbeidet med brunbiene som Aimo Nurminen etterlot seg. Det brukes parestasjon på to øyer, siden landområdet domineres av andre underarter. Den ene drives av Markko, den andre av Stan, som også driver nettstedet: https://tummamehilainen.fi/en/yhdistys/
Fra Norge presenterte undertegnede erfaringene vi har med bruk av morfometri og DNA-analyser, og synspunkter på bruken av disse i avl og til karakterisering av bestander.
Kjell Gustavsson gjorde birøktermiljøet rundt det nordiska biet til hovedpunkt: godt vennskap og direkte kommunikasjon er essensielt.
Johan Ekblad fra Umeå la fram et interessant prosjekt som går ut på å overvåke bifolket ved hjelp av lyd, temperatur, fuktighet og gasser/feromoner.
Av utstillinger på konferansen, var det Natuscka Lees pollen-preparater under mikroskop som fikk størst interesse, men også Sven Nordstrøms Morris-Board for tillaging av cellebygger:
Sven Nordstrøm oppsummerte konferansen med sluttsatsen: Ut fra forskningsresultater må vi nå kunne kalle brunbiene «vårt evolutionära bi».
Det offisielle referatet finnes på: https://www.nordbi.se/?p=859
April 2023
Lars Andreas Kirkerud