v/Harald Sandbæk Biene lever i en konstant konkurranse med andre arter, de konkurrerer om å overleve og om å utvide sitt leveområde. De med best tilpassede egenskaper overlever. Disse egenskapene utsettes for de største utfordringene når miljøet forandres, f.eks. klima (istida i nordeuropa), menneskelig aktivitet (nedhugging av skog, oppdyrking og nedbygging) eller nye arter som sprer seg i området (varroa-midd eller sykdomsfremkallende bakterier). Bienes svar på dette er mutasjon. Mutasjonene møter den krevende virkeligheten og alt som ikke holder mål selekteres bort. Bare de som gjør biene bedre tilpasset miljøet overlever. Droner og dronninger har litt ulike funksjoner i nedarving av egenskaper. Dronningene er diploide – de har to sett gener, et fra mor og et fra far. Genene er bygd opp av DNA molekyler og ligger etter hverandre «som perler på en snor» i kromosomene. De diploide dronningene har doble kromosomer. Gener kan ha forskjellig «styrke». Noen er dominante – de dominerer over andre – som er ressessive (vikende).  Virkningen av et ressessivt gen skjules bak virkningen av det tilsvarende dominante genet. Ei dronning som har like gener for en bestemt egenskap sier vi er homozygot for denne egenskapen. Alle eggene dronninga legger er genetisk like for denne egenskapen.

Som biolog og birøkter, har Nils Drivdal fra Flekkefjord vært opptatt av å bevare brunbiene gjennom mange tiår. Han var bl.a. første prosjektleder for det første reinavlsområdet for den brune bia, bitilsynsmann for Vest-Agder, sekretær for SICAMM 1995 -2009 og medorganisator for de internasjonale konferansene i denne perioden. Han skriver: APIS MELLIFERA MELLIFERA – DEN BRUNE, OPPRINNELIG VILLE EUROPEISKE HONNINGBIA -Bevaring eller næringsutvikling? Livets egen strategi for å overleve kriser er utvikling av gentisk mangfold. Dette gjelder også for bier – bevaring av genetisk mangfold var en hovedårsak for dannelsen av SICAMM. Et svar på dagens økologiske verdenskrise hadde allerede da i lang tid vært kjent – for den som ville se, høre og lære. På det første internasjonale møtet i 1995, argumenterte Dr. Josef Stark, vår første president, sterkt for at begrepet «genetisk mangfold» skulle tas med i den avsluttende uttalelsen, «The Draft». Mange hadde imidlertid håp om bedre gjennomslag dersom man spilte mer på lokale økotyper med lange historiske røtter. («Vikingbia,» m.m.)Da kunne man også støtte seg til kulturelle institusjoner, trodde man.  Man fryktet også massiv motstand fra birøkternes egne avlsorganisasjoner, som i over hundre år hadde bedrevet økende grad av masseseleksjon, og dermed hadde bidratt til systematisk

Prosjektet for 2020 – 2021 tar først og fremst sikte på å få flere seriøse deltakere med i avlsarbeidet på brunbier. I 2020 var det flere av lagets medlemmer som deltok som testverter for Norges Birøkterlags avl. Men dette har ikke tilstrekkelig volum til å sikre et genetisk mangfold. Mange av lagets medlemmer avler selv, men testing og seleksjon er oftest tilfeldig. Derfor ønsker vi å stimulere test-arbeidet gjennom kursing og en form for premiering. For at flere skal kunne delta, legger vi også terskelen lavt når det gjelder antall dronninger per testvert. Verten må kunne teste minst 5 dronninger og premien er testdronningene til halv markedspris. Testresultatene gjøres tilgjengelige i den tyske stamboken BeeBreed, som Norges Birøkterlag har gitt adgang til. Vi ønsker videre å få innført DNA-testing av biene, drive Jomfruland parestasjon og delta på SICAMM-konferansen i 2021 med et bidrag fra Norge.

Sommeren 2020 fikk Hallingdal birøkterlag godkjent et nytt reinavlsområde for brunbier. Området består av Ål og Hol kommuner og er på til sammen 3029 km2. Her er det østlandsklima og hovedsakelig sommertrekk. Området hadde 15 birøktere i 2020 og et nystartet aktivt avlermiljø. 53 bifolk ble innvintret, derav 7 fra Norges Birøkterlags avlspopulasjon. Aktive røktere med brunbier er det også i Hemsedal. Mot nord, vest og sør er området avgrenset av store høyfjellsområder. Langs dalen mot øst og sør, er det god avstand til Norges Birøkterlags parestasjon på Nesbyen. Området har allerede begynt å fungere som genbank for østlandsstammen av brunbier. På Sør- og Sørvestlandet er det vesentlig lyngtrekk og en utbredt driftsmåte med deling av bifolk på forsommeren og sammenslåing før lyngtrekket. Det innebærer en litt annen vektlegging av avlsmålene. Hittil har Østerdal birøkterlag hatt enighet om å bare holde brunbier og tatt vare på en god stamme av østlandsbiene og deler av Norges Birøkterlags tidligere avlspopulasjon. I deler av Telemark og Agder er det også stammer av gode og bevaringsverdige bier. Men innkryssing av andre raser forekommer, særlig i forbindelse med vandring på lyngtrekk. Dette skaper problemer for tilstrekkelig bredde i avlsarbeidet. Reinavlsområdet i Hallingdal gir større mulighet