I Flekkefjordområdet ble opprettet i 1987 for å stoppe innkyssing av de importerte biene i den lokale brunbie-stammen. Brunbiene her betraktes som en genetisk ressurs for framtida og skal heller ikke blandes med brunbier fra andre steder i landet. Det er viktig både å sikre det genetiske mangfoldet og å unngå innkryssing. Derfor drives det bare en forholdsvis mild seleksjon ved at de mest uregjerlige bifolk kuttes ut. I tillegg tas det prøver for å finne ut om det har foregått innkryssing i noen bigårder. Området dekker kommunene Flekkefjord, Lund, Sokndal og Sirdal og er på 3500 km2. Det er i underkant av 800 bifolk i området. Reinavl ellers tar sikte på å avle fram gode bruksegenskaper først og fremst. For å unngå innblanding av de importerte bie-rasene, må dronningene til brunbiene pares bare med brunbidroner. Siden både dronninger og droner kan fly 10 km, trengs det et ganske stort område fritt for andre bier, for å sikre rein paring. Det er ikke lenger så enkelt å finne slike steder der også biene trives. Parestasjoner er derfor opprettet i noen representative strøk av landet for å sikre at dronningavlere kan få paret sine dronninger. Dette gjør det mulig å drive

BRUNBIENES TIDLIGE EKSPANSJON I NORDEUROPA Den siste ekspansjonen av A. m. mellifera i Nord-Europa startet da den globale oppvarminga begynte etter den siste istida (ca. 10 tusen år siden) i Europa. Biene fulgte utvidelsen av lauvskogen i retning mot nord og øst. Grensene for det opprinnelige området av A. m. mellifera bifolk sammenfaller omtrent med de nordlige grensene av trær som lind, eik, alm, hassel, hvit bøk og vill kirsebær fra temperert klima (kart nr.2). Den nordlige grensen for biene i Skandinavia gikk ved ca. 60 grader nordlig breddegrad – som går litt nord for Skottland, via Oslo og litt nord for Stockholm. UTVANDRING Birøktere tok med seg brunbier til andre deler av verden. Viltlevende honningbier i USA stammer for en stor del fra disse. I Stillehavsområdet skal det i dag finnes en stamme av brunbier på Tasmania.

Generelt I forhold til de fleste egenskaper, inkludert antall yngel og bier, honningsamling og matforbruk er A.m. mellifera moderate, kostnadseffektive og har lave krav. -Biene er livlige -Under inspeksjon lager mange av dem et karakteristisk «skjegg». De beveger seg nedover på tavla. -De kan reagere sterkt på røyk, men noen lar seg også lett lede. -De har et sterkt eller moderat instinkt til forsvar, men kan også være svært godlynte. Vi skal huske på at variasjonen fra bifolk til bifolk er stor. Brunbiene er den underarten som alt i alt har vært minst gjenstand for avl blant de europeiske underartene. Det er derfor mye å hente på avlsarbeid med tanke på gode bruksegenskaper. Sverming A. m. mellifera svermer variert. Se avsnittet om geografiske variasjoner. Når det gjelder svermelyst, må vi huske på at i mange hundre år satte birøkterne i Nord Europa stor pris på de mest svermelystine bifolka. I gamle dager drepte birøkterne en stor andel av bifolkene for å ta honningen. «Kunstig» metode å dele bifolk eksisterte ikke, så den eneste prosedyren for å beholde det ønskende antall bifolk var å nytte deres instinkt til å sverme. På den måten «avlet» de bifolk med stor svermelyst. I dag er det

Av: Maria Budzynska Bu Innen underarten A. m. mellifera skiller det seg ut forskjellige lokale «greiner»: – vest- og sentraleuropeiske bier (i vestlige og sentrale deler av Nord-Europa), – lyng bier (i nordligste deler av Nord-Europa), og – skog bier (mest mot øst i Nord-Europa). I form av anatomi, biologi og atferd er alle disse greinene svært like hverandre. Men hver av dem, i sine områder, har tilpasset seg skikkelig godt til lokale vær- og trekkforhold. Bilde nr. 1. Vest- og sentraleuropeiske bier Opprinnelig levde de i Vest- og Sentral-Europa (unntatt kystlinjen rundt Nordsjøen), fra Frankrike, via Sveits, Østerrike, Tyskland og Polen. Biene har stor og kraftig kropp. Fargen er mørk brun til grå-svart og svart. På buken kan de være litt lysere. -De har den lengste tunge mellom andre A. m. mellifera (6,15-6,45 mm). -De er moderat svermelystne. Bilde nr.2. Nigra Biene avlet i Sveits Alpene. Linjen fra vest- og sentral europeiske bier. De er karakterisert med veldig svart kropps farge. Dette er en dronning. Bilde nr.3. Brunella. Biene er avlet i de Tyske Alpene. Linjen fra Vest – og Sentral Europeiske bier. Bilde nr.4. Kart nr.3. Lyngbier  – de nordligste biene. I litteraturen er de også kjent under navnet Apis mellifera

SITUASJONEN FOR A. m. mellifera I NORD-EUROPA I DAG Av Maria Budzynska Bu I løpet av de siste ca. 50 år våknet interessen mellom birøkterne og forskerne for å restaurere og bevare de «gamle» A. m. mellifera. Det vises at opprinnelige egenskaper av disse biene: tilpassing til naturlige forholder i Nord Europe er veldig viktige og nyttige, og derfor må denne geografiske rasen reddes før det blir for sent. Punkter på kartet under viser områder i Europa hvor det finnes brune bier i dag: Kart nr.9 BEVARING AV A. m. mellifera I EUROPA 1937- begynt i Polen å avle den første linje av brune bier « ASTA». Asta er den eldste linja av A. m. mellifera i Europe. Biene fra denne linja over vintrer godt. Om våren, når været stabiliserer seg, utvikler biene seg svært rask og samler mye pollen. Linja har høy motstand mot sykdommer og er stabilisert mot svermelyst. Biene er milde og snille. De er veldig gode for rips-, bokhvete- og honningduggtrekk. (Kart nr.10: fiolett punkter) 1976 – startet reinavlsområdet: «Augustow» – i Nord-Øst Polen – for å bevare de polske skogs biene (kart nr. 10: gule striper). Reinavlsområdet er delt på to soner: «sentral», som er