I Flekkefjordområdet ble opprettet i 1987 for å stoppe innkyssing av de importerte biene i den lokale brunbie-stammen. Brunbiene her betraktes som en genetisk ressurs for framtida og skal heller ikke blandes med brunbier fra andre steder i landet. Det er viktig både å sikre det genetiske mangfoldet og å unngå innkryssing. Derfor drives det bare en forholdsvis mild seleksjon ved at de mest uregjerlige bifolk kuttes ut. I tillegg tas det prøver for å finne ut om det har foregått innkryssing i noen bigårder. Området dekker kommunene Flekkefjord, Lund, Sokndal og Sirdal og er på 3500 km2. Det er i underkant av 800 bifolk i området.
Reinavl ellers tar sikte på å avle fram gode bruksegenskaper først og fremst. For å unngå innblanding av de importerte bie-rasene, må dronningene til brunbiene pares bare med brunbidroner. Siden både dronninger og droner kan fly 10 km, trengs det et ganske stort område fritt for andre bier, for å sikre rein paring. Det er ikke lenger så enkelt å finne slike steder der også biene trives. Parestasjoner er derfor opprettet i noen representative strøk av landet for å sikre at dronningavlere kan få paret sine dronninger. Dette gjør det mulig å drive planmessig avl med sikte på å ta vare på, og oppformere, bier med bestemte og gode bruksegenskaper. Disse distribueres til birøktere.
Uten slike muligheter for reinparing, kan ikke birøkterne kontrollere hva biene gjør. Ofte bytter de ut dronningene og da vil den nye jomfrudronninga pare seg med tilgjengelige droner i området rundt. Når du da har hatt ei skikkelig god dronning et par år og tenker at denne bør dronningavleren skaffe døtre fra, så er den plutselig byttet ut. Datteren kan oftest ikke brukes som mor til nye døtre.
Annerledes vil det ha seg om birøkteren befinner seg i et område der det bare er brunbier. Da kan de verdifulle egenskapene tas vare på gjennom at datteren kan brukes i videre avl. Slike områder kalles reinavlsområder. Her kan alle drive avl selv om de ikke har tilgang til noen parestasjon. Det enkleste er å ta avleggere av bifolk med gode egenskaper og la dronningen som avleggeren lager, pare seg fritt. De som vil lage mange dronninger, kan bruke området som parestasjon. Selv om det da blir litt mindre kontroll med egenskapene på farssiden, vil jo også biene få et ord med i laget når det gjelder hvilke egenskaper som skal videreføres. Dette er av stor betydning når vi skal røkte en større bestand av bier og bare har mulighet for å selektere for noen få bruksegenskaper.
Her til lands har vi nå 2 slike reinavlsområder for aktiv avl. Det ene ligger på Vestlandet og ble opprettet i 2018. Det består av øyene Stord, Fitjar og Bømlo og er på til sammen 533 km2. Det er (år 2020) ca 30 birøktere i området og omlag 500 bifolk. Dette året ble 80 avlsdronninger para.
Det andre området ligger i Hallingdal og ble opprettet i 2020. Dette består av Ål og Hol kommuner og er på til sammen 3029 km2. Her er det østlandsklima og hovedsakelig sommertrekk. I 2020 var det 15 birøktere og 53 bifolk i området. Både birøkt og dronningavl er i startfasen.