Geografiske variasjoner innen brunbier


Av: Maria Budzynska Bu

Innen underarten A. m. mellifera skiller det seg ut forskjellige lokale «greiner»:

– vest- og sentraleuropeiske bier (i vestlige og sentrale deler av Nord-Europa),

– lyng bier (i nordligste deler av Nord-Europa), og

– skog bier (mest mot øst i Nord-Europa).

I form av anatomi, biologi og atferd er alle disse greinene svært like hverandre. Men hver av dem, i sine områder, har tilpasset seg skikkelig godt til lokale vær- og trekkforhold.

Bilde nr. 1. Vest- og sentraleuropeiske bier

Opprinnelig levde de i Vest- og Sentral-Europa (unntatt kystlinjen rundt Nordsjøen), fra Frankrike, via Sveits, Østerrike, Tyskland og Polen.

Biene har stor og kraftig kropp. Fargen er mørk brun til grå-svart og svart. På buken kan de være litt lysere.

-De har den lengste tunge mellom andre A. m. mellifera (6,15-6,45 mm).

-De er moderat svermelystne.


Bilde nr.2. Nigra

Biene avlet i Sveits Alpene. Linjen fra vest- og sentral europeiske bier.

De er karakterisert med veldig svart kropps farge. Dette er en dronning.


Bilde nr.3. Brunella.

Biene er avlet i de Tyske Alpene. Linjen fra Vest – og Sentral Europeiske bier.


Bilde nr.4. Kart nr.3. Lyngbier 

– de nordligste biene. I litteraturen er de også kjent under navnet Apis mellifera lehzeni Buttel-Reepen (1906).

I fortiden levde de i Storbritannia, på Nordsjø-kysten, i Sør-Skandinavia og på Østersjø-kysten til munningen av Nemunas (blå linje på kart nr.3).

Lyngbiene er store, men de har den korteste tungen (kan være under 6 mm) av alle A. m. mellifera.

-De kan være aggressive og kan også være svermelystne.

-Lyngbier er de mest truede i dag.


Skogbiene – den østlige greinen av A.m. mellifera.

De forekommer i skogene i sentral og øst Europa og øst for Nemunas elva (kart nr.3) og Pripjat elva (kart nr. 4): i Hviterussland, Litauen, Ukraina og Russland.

I Russland er disse biene kalt: Midd Russiske bia.

Bilde nr.5

De er de beste til å utnytte trekk fra skogs planter.

Arbeidsbiene er store, mørke grå, har en relativt kort tunge (ca. 6,1 mm).

Under inspeksjonen er de aggressive, rastløse. De er ganske svermelystne.

Ural biene – lokal grein av skogbien, som forekommer på taigaen i Ural (kart nr.5).

Bilde nr.6. 

Kart nr.5

Ural bien er tilpasset til det harde klimaet (tåler frost ned til -50 °C).

De er villige til å sverme.

Har jevn mørk farge på kroppen.

Lengden på tungen er 6,04-6,32mm.

Disse biene blir fortsatt hold på den gamle måte (bilde nr.7 og 8)

 Bilde nr.7

Bilde nr.8